Historien tok tak i meg. Jeg klarte ikke å glemme tenåringen Tue og hans dysfunksjonelle og fattige familie. Familien bor på en avsidesliggende gård der dyrekadavrene ligger på gårdsplassen og stinker mens et kobbel av uregjerlige bikkjer får herske fritt. Moren er spilleavhengig med store psykiske problemer. Faren er stort sett opptatt med arbeidet på gården, og klarer ikke å legge sinnet og fortvilelsen unna. Dette går hardt utover både kone og barn. Tue er eldstemann og får mye av ansvaret for to yngre søsken.
På skolen blir Tue til stadighet sendt opp til inspektøren for å ha gjort noe galt. Klærne passer sjeldent, og hans eneste venn har hundeånde, men er likevel mer populær enn Tue selv. Helsvart er det likevel ikke, heldigvis lar Korsgaard svart humor sive inn mellom linjene.
Triologien er ingen selvbiografi, men historien kan nok ha et og annet til felles med forfatteren selv, der begge vokste opp i den danske underklassen i Nørre Ørum.
I bok nummer to har fattigdommen blitt mindre prekær uten at det har gjort familien lykkeligere eller i bedre stand til å ta vare på hverandre. Tue har flyttet hjemmefra. Hva som venter den unge mannen i København vites ikke, men jeg har trua på at han kommer til å klare seg.
Det eneste som er sikkert er at jeg ser fram til det avsluttende bindet i denne imponerende triologien, og for første gang i mitt liv vurderer jeg å lese ei dansk bok i stedet for å vente på at avslutningen skal bli oversatt til norsk.
Les bøkene av forfatteren som brakdebuterte bare 21 år gammel.