Fortellingen starter i Tsjekkoslovakia på 20-tallet, hvor vi møter barnehjemsbarna Sasha og Janek. Guttene trenes knallhardt i akrobatiske øvelser på hesteryggen, og de to utmerker seg med et eksepsjonelt samspill, både dem imellom og med hesten. Det strikte regimet gjør imidlertid at de bestemmer seg for å rømme, og ved et lykketreff støter de på et omreisende sirkus, som tilbyr dem fast hyre. Sirkuslivet representerer en forløsende kontrast til barnehjemstilværelsen, og etter som årene går, blir det klart at følelsene Sasha og Janek har for hverandre dreier seg om mer enn bare vennskap. Tidlig på 30-tallet blir de introdusert for et liberalt miljø i Berlin, og opplever en berusende frihet til å være akkurat dem de er – samtidig som nazismens destruktive inntog får stadig større momentum.
Parallelt fortelles en historie fra nåtidens Stockholm, om 19 år gamle Anton. Han jobber i hjemmetjenesten, der en av brukerne er den snart hundreårige Alexander Kovac. Den gamle forlater nesten aldri kjøkkenet, og kommuniserer kun ved å dunke en stav i gulvet. Leiligheten taler ellers sitt tydelige språk om at beboeren har levd et innholdsrikt liv, og Anton blir nysgjerrig da han oppdager at Alexander åpenbart er like opptatt av hester som han selv. Sakte, men sikkert gir Alexander hjemmehjelpen innblikk i sin historie – via en mengde hestefigurer, gamle bilder av sirkusartister og et innkallingsbrev fra Gestapo.
Fortidens og nåtidens historier flettes sirlig sammen, og det er både sårt og spennende. Boka rundes av med et faktaspekket etterord som leseren ikke bør hoppe over! Hesteguttene ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for ungdomsbøker i 2020, men er vel så egnet, om ikke mer, for et voksent publikum.