Vi møter Zulejkha der hun strever fra morgen til kveld på en fattig gård på den russiske landsbygda. Her bor hun sammen med mannen sin og en demonisk svigermor, og de to betrakter henne som en skjær bruksgjenstand. Samtidig er kommunismen i ferd med å nå også de ytterste avkrokene av riket, og når et kompani fra den røde armé kommer for å konfiskere gården, setter mannen seg til motverge og blir skutt på stedet. Zulejkhas skjebne blir overlatt til kompaniet, og hun tvinges med på en lang ferd mot Sibir.
Reisen er begynnelsen på en tilværelse som åpner Zulejkhas øyne en rekke ganger. Den preges av barsk natur og umenneskelig behandling i overfylte transittfengsler, men også minneverdige karakterer, og et samhold de deporterte imellom oppstår. De havner etter hvert i et totalt øde landskap, hvor en arbeidskoloni må reises fra grunnen. Men under disse mildt sagt tøffe forholdene, vokser paradoksalt nok både ansvarsfølelsen og evnen til å ta vare på seg selv for Zulejkha. Ironien stopper likevel ikke der – å nevne at en kjærlighetshistorie også er involvert, som i tillegg vever hele fortellingen sammen, er ikke å avsløre for mye.
Dette er en roman som virkelig viser hva sjangeren er i stand til på sitt beste, nemlig å gi perspektivrik innsikt i et historisk faktum, gi involverte mennesker et ansikt, og samtidig by på et medrivende plott – alt formidlet i et malende, nærmest filmatisk språk. Åpne øynene for denne romanen du også!