Kadafi Zaman vokste opp i Lier kommune med pakistanske foreldre. Hans foreldre kom til Norge tidlig på 70-tallet, og det gjør godt å lese om Zamans bekymringsløse oppvekst. Foreldrene jobbet doble skift for å sikre en framtid for barna sine, men opplevde ingen rasisme eller fordommer. Familien ble tatt imot med forståelse, respekt og varme. Denne evnen ser det ut til at Zaman har videreført i sitt eget liv. Han viser en stor takknemlighet til det norske systemet, sine gode kollegaer i VG og TV2, familie og venner han har rundt seg. Selv er han glad for å være en miks av nordmann og pakistaner.
Zaman beskriver seg selv som en sulten og rastløs nyhetsmann som liker å være der ting skjer. Han er ikke redd for å gå inn i konflikter og har absolutt fått sin dose av trusler og hatbrev, men respons og støtteerklæringer har gitt han styrke til å se forbi grumset og fortsette å lage kritisk journalistikk.
Kadafi har dekket alle de viktige hendelsene de siste to tiårene, med varme og innlevelse får vi ta del i hans personlige opplevelser. Han var der den 11. september, den 22. juli, flyktningkrisen i Hellas, han møtte ofrene på nært hold da monsterbølgen traff Thailand og Indonesia i romjula 2004, han dekket den arabiske våren og ble banket opp og arrestert mens han dekket valget i Pakistan. Viktige hendelser fra inn- og utland kommer på løpende bånd. Jeg hadde glemt hvor mye grusomt som har skjedd, men på et merkelig vis holder Zaman motet oppe. Vi mennesker kan være grusomme, men jammenmeg kan vi være gode også. Jeg vekselsvis humret og tørket tårer mens jeg leste boka.
Anbefalt av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek.
