Da jeg valgte en av Jon Fosses romaner til bloggen, og skulle finne en kort, og treffende, overskrift, begynte jeg å tenke på radioprogrammet Abels tårn og spørsmål om nøytronstjerner. Det er noe med omfanget, som er relativt lite, og innholdet som har så stor tetthet. Litt slik oppleves det å lese Jon Fosse.
«Morgon og kveld» ble utgitt i 2000 og har fått stor anerkjennelse både i Norge og internasjonalt. Romanen utforsker temaer som forgjengelighet, ensomhet og menneskelige relasjoner på en gripende måte.
På baksiden av romanen står det: «Eit barn, som skal heite Johannes, og bli fiskar, blir født. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr». Det oppsummerer hele romanen i to setninger.
Boka er todelt og handler om en gutt som blir født, og en manns siste dager. Handlingen i andre del dreier rundt Johannes, en eldre mann som tilbringer dagene sine på et sted ved fjorden. Gjennom Johannes daglige refleksjoner og indre monologer får leseren et innblikk i hans liv, minnene han har og hans møte med alderdommen og døden. Teksten får også leseren til å stille spørsmål ved hva som er virkelig av det som blir fortalt. Øyeblikkene som dominerer romanen er enkle, dagligdagse, selv om også noen av livets største øyeblikk er med. Fosses nedstrippede og rytmiske språk leder leserne gjennom både fortid og nåtid.
Fosse skriver i et drømmelignende og poetisk språk som fanger den melankolske, men samtidig vakre, essensen av Johannes liv. Fosse er også kjent for sin skrivestil som ofte inneholder korte setninger og gjentagelser. Dette finner vi også i «Morgon og kveld», der Fosse med sin gjentagende og knappe stil evner til å formidle komplekse følelser, og skaper en fortelling om det menneskelige som berører leseren.
Fosse skildrer livets skjørhet og skjønnhet. «Morgon og kveld» er en bok med lavt tempo, som utforsker de dypeste aspektene ved hva det vil si å være menneske, og som beskriver livets store spørsmål og ytterpunkt på en bevegende og nydelig måte.
Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek
