Det går flere TV-programmer som handler om det å være adoptert. Spørsmål som hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvem er foreldrene mine og ikke minst; Hvorfor valgte de å adoptere meg bort, er gjengangere.
I denne boka er fokuset på henne som ble tvunget til å adoptere bort et barn. Hvordan en så dramatisk hendelse kan prege et helt liv.
Boka begynner slik:
Endelig enke. Det er det første som slår henne. Da Kristin ser ektemannen ligge i sykehjemsenga, er noe forandret. Enke, ja. Endelig, ja, det også, men ikke sånn, hun mente det ikke sånn. Gode Trygve, han har bare brukt så lang tid på å dø.
Det mye hovedpersonen Kristin ikke “mener sånn”. Når ting ikke snakkes om, så er det mye som ikke var “ment sånn”.
Kristin er 87 år og har altså nettopp blitt enke. Hun har tre barn, men hun har født fire barn.
Da hun bare var 16 år, ble hun tvunget til å adoptere bort en sønn. En liten gutt hun aldri har holdt, og heller aldri har sett. Hun fikk en klut over øynene for at hun ikke skulle se. Men hun hørte barnet, en kort lyd av et spedbarn. Sorgen over å aldri ha fått være mor til sin førstefødte, har gjort at det å være mor til de tre andre barna hun fikk senere, til en utfordring.
Hun har aldri fortalt noen om dette. Heller ikke mannen sin.
Når den døde ektemannen får en våt klut over øynene slik at de kan lukke seg, kastes Kristin over 70 år tilbake tid.
Vi møter den unge Kristin, som en dag på tur i skogen, treffer den par år eldre Tobias. Tobias lever et helt annet liv enn henne. Han bor sammen med faren sin i en liten stue. Han fisker og lever med og av naturen. De tilbringer mye tid sammen og en sterk ungdomsforelskelse oppstår. Hun blir gravid, og moren hennes forstår det før hun har sagt noe. Moren er mest opptatt av skammen dette medfører og sender Kristin til en klinikk i Trondheim for jenter som har “havna i uløkka”. Tobias blir sendt bort med hyre på en båt.
Små hendelser og ting i handlingen kaster Kristin tilbake i tid. Gjennom boka tumler hun rundt i hodet sitt mellom nåtid og fortid. Slik fortelles en sterk historie som rører og berører. En historie vi lærer mye av.
For den som undrer; Spuria betyr uekte på latin. På fødestuer i Norge, frem til langt over midten av forrige århundre, ble de nyfødtes senger merket med en v eller en s.
V’en stod for viv, det vil si at barnets mor var gift. S’en stod for spuria, uekte. Allerede fra fødselen av var barnet merket.
Dette er en bok som anbefales på det sterkeste!