«Du eneste» av Hilde Hagerup er en roman som setter seg i kroppen fra første stund. Vi forstår at dette er en historie som aldri kan ende lykkelig, likevel er det umulig å ikke lese videre. «Og tiden som en gang var åpen og full av muligheter, lukker seg og blir til krigstiden».
Dette er en liten roman med et stort hjerte. Den bygger på virkelige mennesker og virkelige skjebner, om Gunvor Hofmo, en av våre mest betydningsfulle lyrikere, og Ruth Maier, den unge jødiske flyktningen som ble hennes store kjærlighet. I annethvert kapittel følger vi jentene gjennom krigsårene, gjennom arbeidstjenesten på Feiring gård, gjennom litteraturen de deler, og gjennom en kjærlighet som både løfter og truer dem.
Hagerup skriver med en sjelden kombinasjon av ømhet og presisjon. Språket er en ren nytelse, og samtidig gjør det vondt å lese. For vi vet hva som venter; Ruth ble deportert med Donau i 1942 og drept i Auschwitz, bare 22 år gammel. Hun etterlot seg dagbøker, brev og malerier som senere ble funnet i Gunvor Hofmos arkiv.
Gunvors liv ble snudd opp ned etter tragedien, i flere år levde hun i uvisshet om Ruths skjebne. Hofmo ga ut i alt 20 diktsamlinger og regnes som en av våre største diktere. Hun hadde flere korte og lengre opphold på psykiatrisk avdeling, og mange av diktene hennes handler om krig, skyld og sorg.
«Du eneste» er en ungdomsroman som treffer langt bredere. Den er vakker, trist og dypt menneskelig. En bok som ikke bare forteller om krigen, men får deg til å kjenne den. Det er en historie som fortjener mange lesere.
Les den. La deg berøre. Og la Ruth og Gunvor bli hos deg en stund.
Hagerup ble tildelt Brageprisen og Riksmålsforbundets barne- og ungdomslitteratur for denne boka.