Veronica Skotnes vokste opp utenfor Oslo, men lengtet tidlig etter noe annet enn det livet hun kjente. Allerede som 17-åring fikk hun jobb på en skonnert i Nordsjøen. Som 22-åring kjøpte hun sin egen seilbåt, og siden har vind, vær og havstrømmer ført henne stadig lenger nord. De siste årene har hun bodd og seilt alene langs Finnmarkskysten, og erfaringene har resultert i denne fascinerende boka.
Uten fast jobb og uten en detaljert plan la hun ut på en reise for å finne mennesker, historier og naturopplevelser. Langt der ute i havgapet fant hun en sterk tilhørighet til et folk og et samfunn der livet fullstendig er overgitt havet og naturkreftene. Hun mener vi alle har noe å lære av menneskene som bok langs kysten.
Boka tar leseren med gjennom skiftende årstider, vær og landskap. Skotnes beskriver den storslåtte naturen med innlevelse og nærhet, men gir også plass til historiene om menneskene som har levd og overlevd langs kysten gjennom generasjoner. Det er fortellinger om slit, utholdenhet og tilhørighet.
Boka er også en påminnelse om utfordringene kystsamfunnene står overfor. Fraflytting, sentralisering og endringer i naturen truer både livsgrunnlaget og kulturen i mange lokalsamfunn. Skotnes skriver med varme og engasjement om verdien av de små stedene og menneskene som bor der.
Jeg sitter igjen med stor beundring for denne modige og uredde unge jenta. Hun imponerer med sine kunnskaper om sjøliv, historie, geografi og natur, men kanskje aller mest med sin evne til å møte mennesker med åpenhet, nysgjerrighet og respekt. Hun kommer tett innpå folk, lytter til deres historier og formidler dem på en varm og troverdig måte.
At hun også selv står bak illustrasjonene i boka, gjør inntrykket enda sterkere. Det jeg leste i bølgene er en vakker, tankevekkende og inspirerende bok om natur, mennesker og tilhørighet – og om verdien av å våge å følge sin egen kurs.