Da overskriftene fra rettssaken i Avignon rystet verden, ble vi kjent med navnet Gisèle Pelicot. Der man kunne fryktet en tung og mørk beretning, møter vi i «En hyllest til livet» det stikk motsatte. Dette er en bok som stråler av varme, verdighet og en sterk kjærlighet til hverdagen, samtidig som den viser kompleksiteten i forholdet mellom offer og overgriper.
Gisèle Pelicot nekter konsekvent å la skammen definere hvem hun er. I stedet leverer hun en menneskelig fortelling om motstand, skrevet med en ærlig og jordnær tone – helt fri for sentimentalitet. Å lese ordene hennes føles som å sitte ved kjøkkenbordet med en klok og raus venninne; en som deler sin historie med et nærvær og en ro som smitter direkte over på leseren.
Det som gjør boken så god å lese er nettopp Pelicots overskudd. Bakteppet er rystende, men Pelicots blikk er bestemt rettet fremover. Hun skriver om de nære tingene som sakte bygger et liv på nytt: hagearbeid, et godt måltid med venner, lyden av havet og den gleden ved å ta sin egen stemme og fremtid tilbake.
Dette er ikke en bok du leser for å bli nedslått; det er en fortelling du legger fra deg med en følelse av håp, takknemlighet og fornyet livsglede. «En hyllest til livet» minner oss om at det å velge livet helt og fullt er den sterkeste formen for motstand som finnes. En varm, sterk og genuint inspirerende leseopplevelse.