Håvard J. Nilsen er historiker. Han debuterte med en lyrikksamling i 2017, og har senere utgitt 4 romaner. For romanen Elektrolysesang ble han nominert til Havmannprisen i 2025. At han både er lyriker og historiker er tydelig. Hans nyeste roman Heddas nyere historie er en stillfaren og vakker bok, og kalles av en anmelder en «hyllest til historiefaget». Som det står på romanens «vaskeseddel: «For hvordan kan vi vel gjøre verden til et bedre sted om vi ikke kjenner og forstår den?»
I det ytre handler romanen om Hedda, som flytter fra ei lita bygd på Vestlandet til Trondheim for å studere historie. Hun står på terskelen mellom ungdom og voksen. Hun er usikker, og har aldri hatt mange venner. Hun bærer noe litt mørkt med seg som vi aldri helt får vite hva er. Hedda er en av disse studentene som lukker døra stille etter seg, som først og fremst leser og studerer, som finner sitt selskap i bøkene, som besøker antikvariater og bibliotek. Hun har alltid stått litt på siden. Men studiene åpner opp, ikke bare verdenshistorien, men også det nære livet. Gradvis blir hun en del av felleskjøkkenet på Moholt studentby, gradvis åpner hun opp sin egen livsfortelling i møte med ei som forstår og ser henne.
I retrospektive kapitler møter vi bestefaren til Hedda, som har vært den viktigste personen i Heddas oppvekst. Det var han som åpnet bøkenes verden for henne, og han er grunnen til at hun studerer historie. Hans liv er sammenvevd med det hun lærer i faget «nyere historie». Bestefaren forteller personlige historier fra andre verdenskrig. Andre ganger forteller han om da han hørte om verdensbegivenhetene på radio, om månelandinga, om drapet på Martin Luther King jr og Kennedy. Hverdagen hans fletter seg sammen med det han hører. Det som da var nyheter, er for Hedda historie. Gjennom ham kommer historien nærmere for Hedda. Det handler om forholdet mellom historien med stor H, og alle de små fortellingene og anekdotene fra hvert menneskes liv. Alle har en plass i historien, og alle skaper fortellinger om sitt eget liv. Tiden vi lever i preger oss på ulike vis, og sporene vi legger igjen etter oss, blir siden historikernes materiale.
Håvard J. Nilsen veksler mellom å zoome ut og inn, mellom de store sveipene over Trondheim som studentby og Heddas liv i byen. Mellom de store linjene i historien og enkeltmenneskers skjebne. For den som leser sakte, er det mulig å ta inn mye kunnskap om nyere historie. Et gjennomgående grep forfatteren bruker i de store sveipene, er å sette motsetninger opp mot hverandre i oppramsinger som til sammen skaper et mangfoldig bilde, enten av en tid eller et sted eller miljø. Det er glitrende gjort.. Da jeg leste første kapitel av romanen var det som å sette seg i en tidsmaskin, som å reise tilbake til da jeg selv var student i Trondheim. Selv om det var i en annen tid enn den som skildres i boka, er det menneskelige så gjenkjennelige, mangfoldet av studenter, hybler, drømmer og håp, ulik fortid og ulik framtid.
Romanen løfter fram hvert menneskets plass i den store historien, og viktigheten ikke bare av historiefaget, men av fortellingene, de muntlige og skriftlige, de som til sammen kan fortelle oss noe om hva det vil si å være et menneske. «Vi bærer med oss fortellingene til de som kom før oss, også når vi ikke tenker over det, også når vi ikke engang vet det. Vi er fordi de var.(…..) Vi er alle en del av dette større bildet, selv når vi mister det av syne, selv når vi ikke tror at det finnes noe som heter samfunn, selv når vi ikke klarer å se at våre fortellinger skulle være betydningsfulle. De er det, betydningsfulle.»
Romanen anbefales til alle som liker godt språk, historie og fortellinger, og som nå eller en gang for lenge siden har stått på terskelen av voksenlivet.