Simon Strangers engasjement for psykisk helse er godt kjent, men at det skulle være en del av hans egen barndom var det få som visste. Det var kun Simon selv, moren, og den fem år eldre broren som kjente til farens store psykiske problemer. Det ble aldri nevnt i familien.
Først da moren ble alvorlig kreftsyk og faren var borte for lengst, tok Simon mot til seg og snakket ut med sine nærmeste om de vonde opplevelsene. I store deler av barndommen levde den lille familien med en suicidal og alvorlig psykisk syk far og mann. Uforutsigbarheten var det vanskeligste. Det var umulig å finne et mønster i skiftet mellom en trygg, fin og leken far, og en angstrammet og ustabil mann på godt over hundre kilo.
Selv om faren ikke var fysisk voldelig, spredte det seg et mørke i huset. Et overraskende sinne kunne komme, der tallerkener ble kastet med brøling og kjefting. En kjærlig mor overkompenserte dagene faren var ekstra mørk.
Da Simon var 16 år fikk han vite at faren var adoptert. Kanskje dette var forklaringen på problemene? Det viste seg at de biologiske foreldrene hadde valgt å beholde storesøsteren og lillebroren. Farens forsøk på å opprette kontakt med foreldrene ble et mislykket prosjekt som gjorde alt verre.
Simon Stranger holdt selv på å selv kjøre seg fast i mørket som ungdom. Heldigvis ble bøker om verdens elendighet byttet ut med «Zen-veien» av Alan Watts. En jordomseiling med en kamerat og hans far hjalp han å få ting på avstand.
På veg over havet tenkte Simon på hvor redd han alltid hadde vært. Men ingen ting kan endre barndommen annet enn å bestemme seg for å slippe taket i den og leve videre. Først mange år senere skulle han innse at barndommen er med oss livet ut. Likevel har Stranger mestret kunsten å skrive en roman fri for selvmedlidenhet. Snarere var ønsket å finne årsaken til farens problemer.
Romanen ble nominert til Bokhandlerprisen 2025