Johan Mjønes ga tidligere i år ut boka Spuria , som har fått strålende anmeldelser, men jeg lyst til å trekke fram en av hans tidligere romaner, Heim. Mjønes er særs godt på å binde sammen fortid og nåtid, noe han gjør på elegant vis i denne fine boka om livet og døden.
Sent i oktober ligger en gammel mann og dør, i en seng på sykehjemmet. Mannen er Jørgen Heim, etternavnet har han fra slektsgården Heim , som ligger vakkert til ved fjorden i Trøndelag. Jørgen er i den siste fasen av livet og liggende alene i sykehjemssengen glir han inn og ut av tid, tilbake til barndommen og livet på familiegården.
For Jørgen skulle aldri drive gård, Jørgen skulle ut, helst opp i lufta. I barndommen var det storebroren som lærte alt som hadde med skogen, gården og gårdsdrifta. Han hadde jo odelen, og skulle ta over gården når tiden var inne. Jørgen var for liten til å slite i skogen, selv om han gjerne ville vise at han var stor og klarte tunge tak han også. Da storebroren omkommer i en ulykke er det plutselig Jørgen som står igjen som odelsgutt og hans egne framtidsplaner legger i grus. For ingenting på gården kan vente, dyra må melkes og få mat, skogen må følges opp og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven, som ikke var hans. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.
En nær og vakker historie om livets forventninger og skuffelser.