Etter en heftig krangel med kona innser Alex Schulman at han bærer på et sinne og et udefinerbart mørke. Med dette som utgangspunkt blir han besatt av å finne ut av hvor det kommer fra. Schulman følger slektens ledetråder tilbake til sommeren 1932 og en skjebnesvanger hendelse som forandret alt.
I romanen «Brenn alle mine brev» flettes tre perspektiver sammen til ei fortelling som overskrider både tid og rom. Ved hjelp av autentiske brev og utdrag fra dagbøker avslører Alex Schulman et voldsomt trekantdrama som skjer mellom mormoren Karin, morfaren Sven Stolpe og forfatteren Olof Lagercrantz. Det er en gripende fremstilling av lidenskap og sjalusi, og historien i boka gir et innblikk i hvordan et hemmelig møte og forhold påvirker fremtidige generasjoner.
Å legge fra seg denne boken var ikke enkelt, den er lettlest, fin og vond på samme tid. Jeg lot meg fascinere av dette trekantdramaet og måten forfatteren tør å fortelle denne historien om sin mormor Karin, morfar Sven Stolpe og Olof Lagerkrantz.
Da siste side var lest, satt jeg igjen med tanker om hvor «enkelt» det er å ikke respektere hverandre, og fraværet av å innse at det beste hadde kanskje vært å gi slipp på det «gamle» og starte på nytt. Skjebnedramaet fanger deg helt, kjærligheten berører dypt, og forakten i historien er intens.
Boka er også filmatiser, jeg likte filmen også, men det er historien i bokform som virkelig grep meg. Alex Schulman har skrevet en roman det er vanskelig å glemme.