Levi Henriksen har gjort det igjen; Skrevet så jeg blir helt oppslukt av det jeg leser.
Levi Henriksen sin mor, Tea, var i sin ungdom kjærest med en tysk gutt som kom som gartnerlærling til gården Skinnarbøl ved Kongsvinger, året før krigsutbruddet i 1940.
Den store ungdomskjærligheten het Oskar Maier. Levi og søsknene har visst om Oskar. De har sett bilder av han i et falmet fotoalbum, og på den måten har han vært en del av livet deres.
Nå er moren for lengst død.
Så en dag får Levi en telefon fra Oskar Maiers datter. Det viser seg at Maier dro til Østfronten og havnet etter hvert i russisk krigsfangenskap. Et bilde av Tea var det som hjalp han gjennom disse grusomme årene. Da hadde Tea allerede giftet seg med Levis far. Datteren ønsker å legge ned en krans på Teas grav, kvinnen som holdt faren i live gjennom krigsfangenskapet, som varte helt til 1948. Med seg har de også brev som Tea skrev til Oskar. Levi har brev Oskar skrev til Tea. Brevene er sentrale vitnesbyrd, og essensielle både oppbyggingen og handlingen i boka.
Ut av denne springer en bok som er sår og gripende. Det er både en biografisk og selvbiografisk roman. Dette fordi Henriksen selv, eller retters sagt – musikeren Henriksen- legger mye av seg selv i fortellingen. Hans liv og ikke minst hans refleksjoner rundt fakta om sin mor, Maier og Levis egen far er sterke. Han skriver at ved å rote rundt i historia om sin egen mor og en tysker, gir han følelsen av å være utro mot sin egen far. Noe som han selv sier er helt absurd.
For fem år siden skrev Henriksen en bok om sin egen far, skihopperen som hadde en tøff oppvekst. Ved nå å skrive en bok om sin mor, lager han et fullendt bilde av to svært så ulike personer som endte opp med å leve et liv i kjærlighet sammen.
Jeg liker det. Jeg elsker det!
Boka har et stille og reflekterende tempo som passer deg som liker å synke inn i en spennende historie.