I romanen «Øya synker sakte» møter Henny og Johannes. Henny må forlate moren sin og flytte ut til tante Liv som bor på ei øy ute i havgapet. Henny trekkes etter hvert mot Johannes, som i hennes øyne er den enste interessante som bor på øya. Vi blir kjent med et samfunn der klimakrisa har truffet med full styrke og tatt et godt grep om øya.
Det lille samfunnet må jobbe hardt for å hindre øya i å synke. Dette gjøres med drastiske tiltak som veiing av alle øyboere hver måned. Resultatet av veiingen avgjør om møbler må selges eller bøndene må slakte ei ku ekstra for å holde vekta i balanse slik at øya ikke synker.
Johannes er sønnen til klimaforsker Ken- Are Edvinsen, mannen som presser øya inn i dette strenge regimet, men er disse tiltakene som er iverksatt med på å hindre øya fra å synke? Johannes bærer på en hemmelighet, men hva er det han skjuler?
Det er skremmende å se hva kriser kan gjøre med folk og hvilke ekstreme handlinger som settes ut i liv når mennesker føler seg presset.
«Øya synker sakte» er tankevekkende og guffen, men også en fin roman der ekstreme tiltak brukes og sterke følelser settes i sving både når det gjelder de ytre kreftene og klimakrisen, men også relasjoner mellom innbyggerne på øya.
Dette er en lettlest dystopi som har et nydelig språk, jeg klarte ikke å legge den i fra meg