Dette er en bok som aller mest handler om hvordan livet ikke ble.
Hovedpersonen møter en liten jente, som er datteren til et vennepar. De to får god kontakt – og gjennom deres samtaler – aner vi hvordan han ville vært som far.
På en nydelig og lett måte, skriver han frem lengselen etter det som kunne ha vært.
Kraften i boken ligger i samspillet mellom den voksne mannen og den lille jenta. Og hvordan hun med sin livskraft og impulsive vesen trekker mannen ut av skallet sitt.
Det finnes også en parallell handling, der de andre voksne er involvert – og tilbakeblikk.
Det hele er helt nydelig – en jeg kjenner begynte å lese boken på nytt, med en gang hun hadde lest den ut.
«Litt senere på dagen sto jeg på bussen hjem. Leddbuss. Full av mennesker. På setet like ved de første dobbeltdørene satt to jenter og lekesloss. Dro i hverandre. Skubbet til hverandre. Datt av setet. Fulle av latter. Den ene ble liggende på ryggen i midtgangen og le. Kom seg ikke opp, bevegde seg ikke, bare lo. Så hjertelig, så søtt, som om ingenting annet i verden fantes enn henne og venninnen og latteren mellom dem, Eller var det ikke enda bedre? Var det ikke nettopp som om verden fantes rundt dem og at de slapp den helt innpå seg? Bare falt frydefullt sammen uten en tanke på hvordan det tok seg ut?
Jeg måtte også le. En latter som vokste i selskap med jentas latter. …Ved neste stopp hadde hun ennå ikke kommet seg opp, og de som skulle av måtte tråkke over henne. Tredjemann over så på meg, den eneste andre som lo og sa: Er hun din? … Hun lå der ennå – hun som var min for et par sekunder, kroppen hennes mitt ansvar, latteren min forsømmelse. …
Er hun din? betydde: Gjør noe med henne, få henne bort fra midtgangen, ingen oppfører seg sånn, og hva for en forelder er du som lar barnet ditt oppføre seg sånn?»