Billedkunstner og bokillustratør Lars Elling fikk et brakgjennombrudd med debutromanen «Fyrstene av Finntjern» som tidligere er omtalt i denne bloggen. Oppfølgeren «Nei, dette husker vi» er en meget god fortsettelse.
I denne romanen gikk jeg rett tilbake til barndommens minner. Jeg kunne formelig kjenne smaken av Banan-Bugg og Juicy Fruit i munnen. Og fotballkort, Coca-Cola- jojoer, pannebånd og pastellfargede lammeullgensere knyttet løst rundt skuldrene. Hvor ble de av?
I romanen møter vi igjen Filip fra «Fyrstene av Finntjern». Vi går noen år tilbake i tid, men holder oss mest i 1970- og 80-årene. Kapitlene er korte og fremstår nærmest uavhengige av hverandre, de knyttes sammen av personene i historien.
Filip og vennene hans bor i en av Oslos drabantbyer, rett ved skogbrynet. Skogen er deres verden, og en komplisert maktstruktur råder i gjengen. Regler og strukturer holdes strengt innad i den harde kjernen. Likevel er samholdet til å bli varm om hjertet av. Lojaliteten råder. Det er én for alle, alle for én.
Det er rørende og morsomt å følge gjengen den famlende vegen fra guttunge til unggutt. Linjen mellom lek og alvor, dumskap og råskap brytes stadig. Det er tøft for en unggutt når det plutselig går opp for en at leken i skogen med pil og bue har blitt for barnslig, og andres lyster tar mer av oppmerksomheten. Eller når du må gjennomføre karsstykket med å hoppe fra brua…
En humoristisk og brutal oppvekstroman med et bildesterkt språk.
Og funderer du på tittelen? Den finner du i siste setning!