Altså – hvor begynner jeg? Jeg er så overveldet. Dette er en bok som glitrer av litterært gull, ifølge anmelder Anne Cathrine Straume. Jeg kunne ikke være mer enig.
Videre sier hun at her møter Lars Mytting Kim Leine.
«Seksti kilo solskinn» er en suggererende og kunnskapsrik roman om Islands moderne historie, fortalt i et språk som strutter av overskudd.
Jeg hørte på lydbok. Den var så opprivende og engasjerende, at jeg på vei til jobb – og skulle innom Norconsult på Os, hvor min mann jobber, med noe han hadde glemt å ta med, og klarte å kjøre forbi – veldig langt forbi -og måtte snu og dermed kom jeg for sent på jobb.
Vi skal et kaldt og fuktig Island i 1889. Her er så mye vær, vind og fuktighet at det vokser alger og sjøstjerner på puta til en sengeliggende, syk jente
Like før jul rammes bygde Segilfjödur av et snøskred. En mann mister sin kone og eldste datter i skredet. Sønnen Gestur på 2 år overlever.
Selv var mannen på vei hjem etter å ha kjøpt 3 kilo mel til sin kone. Vi er i en tid uten penger. Varebytte er det som gjelder.
Kjøpmennene på Island opererte ikke med faste priser. Skjønn, promille, været og omstendigheter avgjorde gjerne summen. Alt dette slo denne gangen ut i godt monn.
Dermed hadde det seg slik at i stedet for 13 ørreter pr, kilo mel – som i utgangspunktet er drøyt nok – måtte mannen betal 33 ørreter pr. kilo.
Men været og tragedien utsetter betalingen. Da kona og datteren etter mye om og men skal begraves, er presten så døddrukken som det går han. Normalt pleier det å være en som åpner grinda på alterringen for presten. Nå er det ikke det. Så kan må skritte over. Regelrett drita full og i prestekappe, så går jo ikke dette bra. Han tryner og blir liggende innom alterringen.
Pesten dø’? Spør Gestur da, og går bort til mannen og vekker presten. Presten våkner hvorpå Gestur kan konstatere at: Pesten ikke dø’!
Resten av seansen er en merkelig affære. Og under jordpåkastelsen er det noen som helt umerkelig dytter presten i ryggen, så han havner i grava opp på de to kistene som ligger der – Denne gangen virkelig død.
Enkemann ønsker å da til “Amrika”. Like før han skal dra, treffer han igjen kjøpmannen, som vil ha sin betaling. Mannen og Gestur kommer seg på båten, men kjøpmannen henter øvrigheta og sier det er en kriminell ombord.
Så blir 99 ørreter til 27 piskeslag og en beskyldning om å ha drept presten (Det er her jeg kjører forbi Norconsult på Os….)
Som dere kanskje forstår. Denne boka er handlingsmettet. Boka har knapt nok begynt.
Men om vi løfter blikket litt, så er dette egentlig historien om Gestur. Gutten som overlever et snøskred ved å drikke melk rett fra kuas jur. Ja, for kua bor i stua.
En gutt hvis livet blir preget av navnet Gestur – Gjest. Det er vanskelig å passe inn.
Det er harde kår på et gudsforlatt sted.
Men så oppdager nordmennene sildefisket på Island. Da endres bygda til et yrende sted, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. Enda islendingene selv ikke anser silda som havet sølv. Det er til nød dyrefor. Det er haifiske som er tingen.
Men nordmennene kommer med penger. Det kan bli bygget ny kirke etter at den forrige føk på havet. Og samfunnet forandres. Det er tøffe tak, mye tragisk, innsiktsfulle beskrivelser og handlinger. Og det er folksomt med et hav av karakterer.
Boka er fargerik, frodig, malerisk og morsom – det er stor leseropplevelse. Også er det lekent. Lekent med språket. Finurlig. Det er nesten så det ikke finnes nok passende beskrivende superlativer. Den gløder og knitrer, skrev en annen anmelder.
Det skal bli 3 bøker
Seksti kilo solskinn
Seksti kilo juling
Seksti kilo søndag
Jeg gir meg ende over!!! Alle vi lese denne for tida.