Fortellingen starter i den lille byen Killybegs på 70-tallet, når et spedbarn blir funnet forlatt i ei plasttønne i havna. Innbyggerne reagerer nærmest religiøst på guttens ankomst, og det varer ikke lenge før fiskeren Ambrose Bonnar bestemmer seg for å adoptere ham. Ambrose’s kone Christine tar velvillig nok imot gutten, som får navnet Brendan – men hos sønnen Declan framkaller familieforøkelsen langt fra noen halleluja-stemning.
Vi følger familien Bonnar gjennom to tiår. Utenfra preges livene deres av en verden i rask endring, mens det innad i familien er kompliserte forhold i nærmest alle retninger. Spesielt vokser rivaliseringen mellom Declan og Brendan, som begge søker sin egen vei, men også familiens gunst. Et gjennomgangstema er at det man i utgangspunktet ønsker seg, er utenfor rekkevidde – så hvordan lære seg å spille med kortene man er utdelt?
Om inntrykket nå er at dette er en roman som heller mot det mistrøstige, må det absolutt korrigeres. Historien fortelles med varme og letthet, med en slags kollektiv «Killybegs-stemme» man faller pladask for. Dette, og at folk og forholdene dem imellom skrives fram i en blanding av humor og visdom, gjør Gutten fra havet til frydefull lesning.