Gamle Giæver ligger for døden, og som den eldste nålevende representanten av familien har han litt av hvert å meddele sin sønn før han avslutter livet. Sønnen noterer pliktskyldig underveis og virker heller lunken til en gårdsoverdragelse. Dette enser ikke gamlingen, for her er det mye livsviktig kunnskap som må videreformidles før det er for sent; Startsnora på scooteren, røykeklubben, meisebollestøping, vinduet til passasjersiden på pickupen, alt må med. For å forsikre seg om at ingen ting blir glemt har faren også utstyrt seg med en lydopptaker.
Spesielt viktig er det å få med den åtte hundre år gamle konflikten med Iunkerfamilien på nabogården. De bor lengre nede i dalen og mangler både sol, utsyn og gamle familietradisjoner. De har heller ikke hatt hellet med seg når det gjelder helse, utseende eller intelligens, altså Giæverfamiliens rake motsetning. Historien om et spedgristjuveri glemmes aldri, og gamle feider fra generasjoner tilbake opprettholdes for alt det er verdt.
Hele historien er en eneste lang monolog med gamlefars siste ord, og det viser seg at enkelte ting faktisk er verdt å leve for. Det blir en gledens stund da det kommer for en dag at gamle Iunker også er dødelig sjuk. «Så nå gjelder det å holde ut. Ikke faen om jeg skal dø før faren til kjøttungen.»