Anne vokste opp sammen med sin mor og lillesøsteren Eva. Hun forteller om en oppvekst som langt fra var enkel. Moren hadde nok med seg selv, levde i nuet og slet økonomisk. Det ble fest etter ukens sosialtrygd, og deretter smalhans til neste utbetaling. Anne syklet ut for å lete etter tomflasker og måtte i perioder fungere som foresatt både for sin egen mor og den fem år yngre søsteren Eva. Enklere var det ikke hos faren hvor Anne ble lovet en femtilapp om hun ikke kalte faren sin «pappa» så vennene og den nye familien hørte det. Vel hjemme igjen måtte det ikke nevnes om hun hadde hatt det fint, for morens sjalusi var der gjennom hele oppveksten og forfatterlivet. Likevel kan leserne ane en kjærlighet bak ordene, et elsk-hat-forhold blir skildret med humor og alvor. Anne og moren holdt kontakten gjennom hele livet, og det ble mange fine turer på slutten av livet hennes.
Romanen er selvbiografisk, og vi får ta del i forfatterskapet der Ragde ikke legger skjul på at også hun har hatt sine problemer; «Det nytter ikke å være gift når man skriver på den måten jeg gjør, ved å la seg altoppslukes av teksten. Man skriver nemlig ikke bare når man skriver.», slik kan det bli ølflaskekasting av. Anne har tre skilsmisser bak seg, men kjærligheten til farmoren, søster Eva og sønnen Jo med familie, den er det ingen som kan ta fra henne!
-Og det skal muttra forresten ha, hun har fått to drivende flinke døtre!