I Mannen med de blå sirklene møter vi Adamsberg for første gang. Han har nettopp begynt i jobben som politifullmektig i Paris, når en serie blå krittsirkler med jevne mellomrom dukker opp på fortauene ulike steder i byen. Sirklene rommer kasserte eller mistede gjenstander, som en papiljott eller en gammel veske. Tegneren er sannsynligvis en mann, men opererer ellers inkognito. Det hele er ganske merkelig, men tilsynelatende harmløst, og har blitt noe av en parisisk kuriositet.
Adamsberg værer på sin side onde hensikter i krittstrekene «sirkelmannen» etterlater seg, og setter med dette grå hår i hodet på sin skarpsindige, men temmelig drikkfeldige assistent Danglard – helt til det en morgen ligger et lik i en av sirklene. Den siste sirkelen er imidlertid langt fra tegnet, og Adamsberg skrider til verket på sin høyst besynderlige måte.
Humor og en stadig oppadgående spenningskurve preger boken, som sammen med resten av bøkene om Adamsberg, må sies å representere et friskt pust i krimsjangeren.