Jeg legger meg skinnflat i ren overbegeistring.
Tore Renberg asså, for en forfatter, for en bok!
Så morsom, så grusom. For en fortellerevne, med en handling som gjør at leseren ler og gråter, rødmer og forferdes.
Jeg er av de få som ikke har leste Renbergs bøker om Hillevågsgjengen (Beklager den, Tore)
Endelig, da bok nr. 4 kom i fjor, da retta jeg på det. Jeg høre på lydbokversjonen i bibliotekets app, Bookbites. Det gikk helt fint uten å ikke lest de tre første bøkene. Ekstra fin bonus som må påpekes, var at forfatteren selv leste boka. Det kan av og til være så som så. Her var det innertier.
Vi skal til oljebyen Stavanger. Året er 2013. Den kriminelle Hillevågsgjengen, med deres leder, Jan Inge, innser at bunnen er nådd. Samvittigheten er langt ifra ren. Det er noen lik i lasten – bokstavelig talt. I samme last ligger det også mye annet, både opplevd og utført. Jan Inge synes det er på tide å begynne et nytt å bedre liv.
Jan Inge, for en skrue. En kriminell som stemmer Krf. Han begynner å gå på biblioteket og leser Fuglane av Tarjei Vesaas. Samtidig har han 15 kg heroin han må bli kvitt. Han hører stemmer og frykter framtida. Søstra, Cecilie, venter barn med Jan Inges mangeårige kompis, Rudi. Men Rudi er også en underlig skrue. Han er ikke klar for å bli far, og sklir ut i gamle synder. Samtidig som han er i rekonvalesens etter svineinfluensa. Litt av en skjebne, bare det.
Cecilie selv drømmer og å bli sykepleier, og tror det bare er å vandre inn på Høgskolen og sette seg i forelesningssalen.
Så finner Jan Inge ut at han vil være muslim.
Alle drømmer de om et nytt og bedre liv, men det er ikke lett å ta oppgjør med fortiden og bli innhentet av den på samme tid.
Alt er pakket inn i et fornøyelig språk som det er en fryd å høre på. Bokmål, siddis, engelsk og møje løye. Det er ikke sikkert jeg hadde fått den samme opplevelsen av boka om jeg hadde leste den selv.
Tempoet er høyt og karakterene forunderlige og gøyale. Dette gir boka en helt egen tone.