Tittelen på denne boken – må være den vakreste i verden. Jeg har tenkt mye på den: hva er det døden har tatt? Og hva er det man skal gi tilbake – og til hvem? Det ligger en utrolig kraft i poesien – i bare noen ord – og Naja Marie Aidt er en poet.
Forfatteren har mistet sin 25 år gamle sønn i en ulykke. Når hun skriver denne boken, er hun oppløst av sorg – teksten i boken er også oppløst, som om det ikke er mulig for den å eksistere på en annen måte, boken består av tilbakeblikk, utdrag fra dagbøker, samtaler, e-poster og meldinger, dikt, drømmer, raseri og andres tekster om sorg fra opp igjennom historien.
Denne boken treffer dypt. Hvordan er det å miste et barn? Hvordan kan en forelder leve videre? Jeg forstår akkurat hvor vanskelig det er. Men boken er ikke bare sorg og mørke, vi følger sorgprosessen, vi blir kjent med Carl og Naja, og opplever deres relasjon gjennom minner og korrespondanse mellom dem. Og moren bærer sin sønn med seg videre.
«Det er en veldig fysisk fornemmelse:
Han er inne i meg.
Han er inne i kroppen min.
Jeg bærer hans vesen i kroppen min.
Igjen bærer jeg ham i kroppen min.
Som da han lå i livmoren min.
Men nå er det hele livet hans jeg bærer.
Jeg bærer hele livet ditt.»
Livet er kort, og skjørt, denne boken minnet meg på at jeg må huske å ta vare på hvert eneste øyeblikk med dem jeg er glad i.