I grålysningen første nyttårsdag, like før syttiårsdagen sin, blir Ulf vitne til noe som endrer retningen på livet hans. Ulf har en grønn campingvogn parkert på eget skogsområde. Fra vinduet i vogna ser han en staselig ulv, en ulv han lenge har hatt mistanke om er i nærheten. Han gir ulven navnet Høgbein.
Ulf har levd tett på naturen hele livet, både som skogforvalter og jeger, likevel går opplevelsen med ulven sterkt inn på han, og han begynner å reflektere over livet han har levd, fra barndommen og helt fram til alderdommen. Han som har trodd at han har vært på lag med fremtiden, har begynt å tvile på om han har egentlig har vært det.
Tittelen «Løpe ulv» viser til et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen. Disse mennene er dog merket for livet, ved at den ene hånden er formet til en klo. Opplevelsen Ulf får når han ser Høgbein er så mektig og underlig at han ikke engang kan fortelle om det til kona si, som han ellers har et veldig nært og varmt forhold til. Hun merker likevel at noe er endret, selv om Ulf ikke er så tydelig merket som sagnet sier. Ulf opplever sykdom i tiden vi følger ham. Sykdommen jager Ulf på samme måte som jaktlaget er på sporet etter ulven, og skjebnen til Ulf og ulven flettes sammen.
Det som på overflaten kan virke nesten trivielt, en syttiårig mann som betrakter en ulv i skogkanten, blir starten på en fortelling som omhandler et av nåtidens største spørsmål, nemlig klima og miljø. Samtidig handler boka aller mest om det eksistensielle. Hvordan er det å bli gammel? Hva er natur, dyr og hva innebærer det å være menneske? Det handler om de store spørsmålene, men det er stillferdig fortalt uten store fakter og ord. Det er både vart og vakkert, men langt fra idyllisk.
Boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, en pris forfatteren har vunnet to ganger tidligere.