Prisbelønte Marzahn, mon amour er en aldri så liten oppvisning i formidling av historie og menneskekunnskap. De store linjene, så vel som det intime ved menneskets eksistens, skildres med få ord i frydefulle formuleringer og bilder – sett fra en fotpleiers perspektiv.
I denne delvis selvbiografiske boka er fortelleren en kvinne, hvis mislykkede forfatterkarriere byttes ut med fotpleieryrket. Salongen hun jobber på ligger i Marzahn, en forstad til det tidligere Øst-Berlin, hvor grå betongblokker fortsatt står som monumenter over feilslått politikk.
Folkene som bor her er imidlertid en fargerik forsamling, og det er disse boka i all hovedsak dreier seg om. Mens et knippe av dem sitter i fotpleiestolen, legger de usjenert ut om sine liv. Vi får blant andre møte humørfylte og hundeglade fru Frenzel, den profesjonelle trygdesvindleren herr Hübner, samt tidligere partifunksjonær herr Pietsch, som sitter bom fast i sin fordums storhet.
Fotpleieren flikker ufortrødent videre på hæler og hammertær, uansett hva hun får høre, men er en førsteklasses observatør. Hun forteller sine kunders historier likefremt, vart og vakkert – og ikke uten humor. Den lette formen tilslører likevel ikke et bakenforliggende alvor.
Litteraturkritiker Knut Hoem lanserer begrepet «postkommunistisk feelgood» i omtalen av denne boka, noe som er en treffende beskrivelse. Oppfordringen blir dermed: Les deg opp på østtysk historie, menneskeskjebner og fotpleie, alt i en usannsynlig, vidunderlig miks.