Dette er en herlig og tilfredsstillende roman der vi følger Monika gjennom nesten et helt liv, fra hun er 13 år på 70-tallet til hun er 58 år i 2018. Monika lever et helt vanlig liv, og det som gjør boken interessant er at hun er langt fra perfekt, man føler en ømhet for henne samtidig som man ofte synes hun tar dårlige valg, fordi hun ikke er perfekt er hun overbevisende, og man kan kjenne seg igjen både i henne og menneskene hun har i livet sitt. Monika er urolig og lidenskapelig og alltid på vei et sted, blir lett ensom og trenger bekreftelse – noe som resulterer i mange mer eller mindre vellykkede kjærlighetsforhold. Hva er forskjellen på om man lar følelsene styre fremfor fornuften? Jeg tror Monika og søsteren Elise er eksempler i hver sin ende av skalaen.
Romanen består egentlig mest av trivielle og dagligdagse situasjoner, tanker og samtaler – små gleder og små sorger, store gleder og store sorger, gleder og sorger som falmer – korte og lange relasjoner, familie vennskap og romantiske forhold, enkle og vanskelige, ofte vanskelige, noen tar slutt andre består, halvspiste brødskiver som etter frokosten som ligger på benken når man kommer hjem på ettermiddagen, sydenferie med familien, middagsselskap med naboen, livet i et studentkollektiv. Til sammen blir alt dette noe større – hva består egentlig et liv av? Hvor mye har man. Hvor mye gir man. Og hvor mye får man igjen?