Handlingen helt kort. Oskar er en ensom fostergutt. Han vokser opp på et gardsbruk mot kost og losji. Her er det ikke mye følelser. Bare hardt arbeid. En dag kommer et merkelig barn krypende ut av skogen. Det er en vill unge og Oskar fanger barnet og tar det med hjem. Barnet er språkløst og det viser seg at det er veksthemmet. Under Oskars pleie utvikler barnet seg raskt. Det de først tror er et barn, viser seg å være en jente godt oppi tenårene.
Legen gir barnet diagnosen Kaspar Hauser-syndromet. Et naturbarn vokst opp uten menneskelig kontakt. Og er derfor er kroppen underutviklet på grunn av mangel på sosial og menneskelig stimulans.
Jentas eksistens skjules for omverdenen. Sakte, men sikkert, lærer jenta å snakke – på sin særegne måte – og hun lærer daglige gjøremål. Men urinstinktene dominerer og hun fascineres av vakre Oskar som ikke klarer å stå imot hennes råe begjær.
Så blir de avslørt og de rømmer gjennom skogen og videre inn til Oslo hvor de får bo hos familiens sorte får, en utstøtt bror med nedsatt fysisk arbeidsevne. Han er høyt utdannet og meget sosialt aktiv. I hans urbane sfærer vekker jenta oppsikt, nysgjerrighet og undrende fascinasjon. Hun blir et trekkplaster, men dette grenser til et freakshow, synes jeg.
Dette er en annerledes historie om utenforskap. Det være seg som fosterbarn, naturbarn eller bondesønn uten de fysiske ferdighetene til å utøve fysisk arbeid.
Rent litterært er det sjangeroverovergripende. Det er roman, folkedikting og samfunnssatire. Alt er skrevet med en enorm fortellerevne.
Det er ekte og, det er spennende, det er ekkelt, dyrisk og rått. Samtidig er det er vakker omsorg.
Det røsker opp i virkelighetsoppfatningen og utfordrer.
Passer blant annet for deg som vil lese noe som er litt annerledes.