Dette er en bok om minner – og hva slags avtrykk mennesker legger igjen hos hverandre.
Fortelleren husker alle mulige folk, barndomsvenner, kjærester, naboer, en tannlege – og også tilfeldige flyktige møter. Hver person blir husket i sin egen lille fortelling. Samlingen med fortellinger er som livet selv, det er et spenn mellom morsomt og sårt og alt imellom.
Det er stor variasjon i disse minnene, og det er umulig å forutse hva som venter. Det er deilig å befinne seg i og utforske hukommelsen til noen andre – en som har møtt mange og husker godt. I hukommelsen finnes alt fra virkelig dramatiske situasjoner til detaljer i noe helt hverdagslig.
Hvem husker vi fra livene våre? Og hvor oppmerksomme er vi på dem som er rundt oss?
Dette er en bok man kan kose seg med litt nå og da når det passer, ingen forpliktelser. Eller man kan lese ut hele greia i en jafs, hvis man er den nysgjerrige og utålmodige typen.
Eksempler på noen av de kortere fortellingene:
«Jeg husker Moseid. Han presset forsiktig en finger opp i rumpa mi. Vi var helt stille, som for ikke å vekke noen. Formiddagslyset siltes som gull gjennom de beige gardinene. I det fjerne hørtes lav musikk. Han hadde grønne øyne. Så dro han fingeren ut igjen, og sa: Sånn, nå kan du sette deg opp og ta på deg buksene. Han kastet engangshanskene i søpla og satte seg foran tastaturet for å skrive ut en resept.»
«Jeg husker en grell, støyende nattklubb i Dublin. Dassen lå i kjelleren. Urinstank. Blått lys. Det jobbet en fyr der. Tipper han var fra Nigeria. Jobben hans var å gi en skvett såpe og et tørkepapir til de fulle gjestene som nettopp hadde vært på do. Jeg har tenkt uforholdsmessig mye på ham gjennom årenes løp.»