Det er lenge siden jeg har kost meg slik med ei bok. Selvbiografien er like lun, humørfylt og overraskende som Ole Paus selv.
Paus rakk aldri å fullføre prosjektet, men heldigvis ble boka likevel gitt ut, akkurat slik Ole hadde skrevet den. Han kom til slutten av 70-tallet. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke har skrevet etterord, og bidrar til at biografien får en god avslutning.
Ole Paus skrev hele livet, nærmest konstant. Mest musikk, men også andre tekster. Det var noe genuint i alt Paus foretok seg. Når jeg leser biografien kan jeg helt tydelig høre han snakke på sitt særegne, underfundige vis. Jeg ser han for meg med et lurt, sjarmerende smil. Han lurte i hvert fall lurt meg. Lite visste jeg at det var så mye spetakkel rundt musikerens liv. «Hvis det er noen laster jeg ikke har hatt, skyldes det tidsnød» skal han ha sagt. Paus var selvironisk og gjorde seg ikke bedre enn det han var, men det er Bakke som byr på de største overraskelsene.
Bak en ekstremt produktiv og folkekjær musiker skjulte det seg også en fryktløs, satirisk person. Han ble bannlyst i landets eneste radio- og TV-kanal, så det finnes knapt et NRK-opptak av Paus på 1980-tallet. Denne perioden av livet brukte han heller til å skrive revy. Han påstod selv at han hadde norgesrekord i hatbrev. NRK fikk 14 kg hatbrev i tillegg til over 40 000 protestsignaturer på 3 dager for en vågal sang han framførte på direktesendt TV på en lørdag i beste sendetid.
Det ble mange oppbrudd i musikerens liv, både i forhold til kvinner, men også musikere, plateselskap og managere. Men Paus var alltid på veg framover. Han stoppet aldri opp og så seg tilbake.
Om Paus sparket oppover så omfavnet han alltid nedover, og om han aldri rakk å fullføre biografien, så vil han fortsatt leve i musikken og mellom permene. Den eiendommelige stemmen og de gode tekstene vil aldri bli glemt.