I romanen «Fiskehuset» møter vi ungkaren Jon fra Ål i Hallingdal. Jon er låtskriver og musiker, men sper på inntekten som hjelpelærer. Nå skal han tilbringe ei uke i høstfjellet med onkelen sin, og onkel Ivars plan for oppholdet er klar: Brorsønnen skal arve både koia og fiskevannet, men dette kan ikke skje uten skikkelig opplæring. Dag ut og dag inn setter de garn, rensker fisk og legger rakfisk. Alt må skje som det alltid har gjort, her er det ikke rom for nye løsninger. Jon får ei bok der han pliktoppfyllende skriver ned alt han lærer.
Selv om onkelen begynner å bli en gammel mann er han en hard læremester, og det er ingen ting i veien med snakketøyet hans. Brutalt ærlig og nådeløs får Jon høre så ørene flagrer «Du kan kansi klare deg som kunstner, men noko stort bi det aldri». Onkelen er ikke lett å bli klok på. Humøret svinger, refsing og gode livsråd kommer om hverandre. Jon ror, nikker, og biter det i seg.
Tross lite empatiske gubbefakter kan jeg ikke annet enn å smile over hele historien. Det er ikke vanskelig å se for seg de to karene i båten og i bua. Fortellingen byr også på vakker natur og gode opplevelser fortalt på herlig hallingmål.
Jeg får bare lyst til å sette meg i en båt, kaste ut garnet og nyte opplevelsen.