I «Tranene flyr mot sør» møter vi Bo på 89 år som bor alene sammen med hunden sin Sixten. Han kone er blitt dement og er flytte på sykehjem. Bo har hjemmetjeneste hver dag som hjelper han med mat, medisiner, husvask og pleie. Sønnen Hans mener han ikke kan ha hunden Sixten lenger, noe som det finnes flere grunner for. Det er tydelig at Bo ikke kan gi Sixten lange nok turer, de korte daglige turene er vanskelige nok. Bo føler seg overkjørt. Han får ikke bestemme over sitt eget liv og er forbannet på formynderiet. Bo og Sixten er svært knyttet til hverandre og gjennom boka hele boka får vi bekreftet deres gjensidige kjærlighet til hverandre. Det er ingen tvil her at hunden er mennesket beste venn.
Vi følger Bo igjennom hans siste sommer og i romanen veksler vi mellom nåtid og datid, der Bo tenker tilbake på sitt liv som liten gutt, sagbruksarbeider, ektemann og far og hvordan livet er i dag. Hans forhold til sin far var dårlig hele livet, og Bos forhold til sin egen sønn Hans er heller ikke rosenrødt. At sønnen vil ta fra han hunden Sixten klarer ikke Bo å tilgi.
Utover i boka blir Bo mer og mer pleietrengende og han ikke et stort nettverk rundt seg. De som er innom er sønnen Hans, barnebarnet Ellinor, noen naboer i ny og ned og hjemmetjenesten. Vi blir også kjent med Ture, Bo sin kamerat fra tiden på sagbruket. De holder fortsatt kontakt og ringer hverandre fast. De er hverandres ventiler når ting butter imot, men de prater også om smått og stort fra både da og nåtid. Vennskapet mellom karene er både rørende og vakkert.
I siste del av boka følger vi Bos siste dager og timer, og hans personlige opplevelse av å dø. Ridzén har klart å beskrive disse scenene på en måte jeg syns var både fin, trist og verdig.
Er det en bok du burde lese, så er det » Tranene flyr mot sør» . Det blir ikke mer stillferdig, vakkert, velskrevet og rørende enn dette.